Min vei inn i AGA-familien

«En sånn skal jeg ha, om jeg så skal bygge et nytt hus for å få det til».

Altså, jeg kjente ikke til AGA. Og jeg skulle i alle fall ikke ha en. Den var alt for dyr – og jeg hadde ikke plass. Dessuten skulle jeg bare være en buffer som skulle holde igjen med alle fornuftsargumentene overfor søsteren min, slik at hun ikke skulle bruke en mengde penger unødig.

Vel. Jeg hadde blitt overtalt og motvillig blitt med på en AGA-demonstrasjon. En slik demonstrasjon blir jo holdt bare for å lokke kunder, tenkte jeg. Jeg ankom jo nærmest med armene i kors. Oppdraget mitt var klart. Som den mest fornuftige i familien, eller i alle fall den minst impulsive, skulle jeg etter demonstrasjonen fortelle min søster hvorfor hun ikke skulle investere i en AGA til det nye huset sitt.

Ved ankomsten ble vi tilbudt eplesider i stettglass. Det duftet herlig mat. Vertskapet svært hyggelige og imøtekommende. To kokker var i iherdig arbeid og det bugnet av råvarer framfor meg. Første rett ut var en enkel toast. Med min cøliaki kunne jeg jo ikke smake, men trekke inn duften av toast, og se hvor sprø den var utenpå og aldeles fløyelsmyk inni av den smeltede osten. Konsistensen på toasten var utrolig appetittvekkende. Noe slikt hadde jeg bare sett på restaurant tidligere, ikke på et vanlig kjøkken, i et vanlig toastjern.

Demonstrasjonen begynte. Historien om Aga ble fortalt. Bakgrunnen. De resirkulerte traktorene. At noen opplevde å få strømregningen redusert selv om ovnen trekker noe strøm, rett og slett fordi annen varme må slås av/ned. Jeg begynte å tenke. På miljø. På bærekraft. Dessuten tenkte jeg på de to ovnene mine hjemme som bare etter fem år hadde begynt å skrante. Hver av dem til en pris av nesten 20000 kr. Det var jo galskap, og så langt fra hvordan jeg tenkte et bærekraftig forbruk som mulig.

Jeg bøyde meg mot søsteren min og hvisket: » En sånn skal jeg ha, om jeg så skal bygge et nytt hus for å få det til». Måpende snudde hun seg mot meg og konstaterte at lillesøsteren ikke var mye verdt som buffer.

Akkurat hvilke retter vi fikk servert den kvelden vet jeg ikke så nøye. Men jeg husker et visst lammelår som var blitt satt frossent inn i ovnen to døgn tidligere, innsmurt med et glass tikkamasala-kjøpesaus. Det smakte aldeles himmelsk. Kjøtt som ramlet fra beinet. Smeltende på tunga. Gikk det virkelig an å lage slik mat fra en dypfryst råvare? Også med en ferdigsaus? Ikke at det er et ideal, men at det kunne gå an? Jeg var solgt!

Hjemme igjen skulle jeg forsøke å overbevise mannen min. Han er også langt over middels interessert i mat, og han synes jo dette hørtes interessant ut, men så nok ikke for seg at vi skulle bygge et nytt hus for å få det til. Lenge mente han at vi kunne pusse opp kjøkkenet i vårt gamle hus fra 1959 og heller sette inn en slik ovn der. Det kunne jo vært en mulighet – rent bortsett fra at den er 1.5 m lang, 70 cm dyp og veier 600 kg. Det kunne jo bli litt i meste laget på et tradisjonelt hus med full kjeller uten ekstra bæring. Dessuten hadde vi jo allerede skilt av en tomt i hagen vår. Kanskje det var vi selv som skulle realisere drømmehuset der, og ikke selge den?

Som sagt så gjort. Et par runder og år senere ble grabben stukket i jorda, gressmatten skrelt vekk og ringmuren støpt. Og en stor, massiv betongklump der AGAen skulle stå.

De fleste valg i prosjektet ble tatt ut i fra ovnen. Den skulle være midtpunktet. Vi er glade i å lage mat, glade i å samle folk og glade i et godt måltid. Det er for oss helt naturlig at denne ovnen skulle spille hovedrollen i utformingen på huset. Da var det ekstra gøy å finne ytterdører i omtrent samme farge som det ovnen vår har. Ryktene om oss går hos byggefirmaet. Det er visst første gang de har fått i oppdrag å bygge et hus rundt en oven.

Vi har valgt å ikke installere vannbåren varme. Vi har vanlige varmekabler i gulv i våtsoner, og en vedovn som er lovpålagt å ha – men den har vi aldri brukt. All varmen vi har i huset hentes fra et innsug over ovnen og fordeles gjennom et balansert ventilasjonsanlegg rundt omkring i huset. Vi har aldri behov for noe mer varme enn det.

Men det er altså opplevelsen av å ha en AGA som er det fenomenale her. Huset er flott og deilig på alle måter. Likevel er det AGAmat som er her høydepunktet. Nydelige smaker. Fellesskapet i tilberedning og spising. Jeg er så takknemlig og glad for at jeg fikk denne ovnen i hus!